Et nytt aktivitetssenter noen hundre meter opp i gaten fra der Christiania Tivoli lå. I nesten seksti år var Vika stedet byen gikk for å more seg – med sirkus, karusell, revy, ølhaller og danserestaurant. Nå åpner manesjen igjen: bowling, golf, laser og spill, bar og kjøkken, i rød fløyel og gull. Voksent nok for kvelden, lekent nok for bursdagen.
Nederst i Ruseløkkveien, der Rådhuset og Klingenberg kino står i dag, lå Christiania Tivoli. Fra 1877 var det byens fornøyelsespark: en lysthage med karusell og musikk, revyscener, ølhaller – og fra 1890 Cirkusbygningen, med en kuppel på 40 meter og plass til over to tusen. Alt som var gøy i Kristiania, skjedde her.
Cirkus Schumann red inn i manesjen 15. mars 1890. Samme høst dirigerte Edvard Grieg for et fullsatt hus. I 1896 ble film vist for første gang i Norden – i den samme salen. Stallene hadde plass til 60 hester. Ved siden av lå Tivoli-hagen, kabareten Chat Noir og, fra 1927, danserestauranten Røde Mølle, laget etter Moulin Rouge i Paris.
Når vi åpner Manesjen, låner vi hele ideen: mange forestillinger under samme tak, for voksne om kvelden og for barn på dagtid. Du kjøper ikke en bane – du kjøper en billett til en forestilling: «Bowling · Bane 3 · 18:00». Navnet ditt står på kveldens program. Og du venter i Røde Mølle til det er din tur i manesjen.
Et tema er bare verdt noe hvis det gjør tre ting: det må være sant for stedet, det må gi oss et språk gjestene vil bruke, og det må se ut som ingenting annet. Sirkuset gjør alle tre – og det virker på både voksne og barn.
Christiania Tivoli og Cirkusbygningen lå nederst i denne gaten fra 1877 til 1935. Grieg dirigerte der. Norges første filmvisning skjedde der. Vi finner ikke på en historie – vi henter den 400 meter ned i gaten.
Sirkus er det eneste temaet som er like riktig for et firma på torsdag og en åtteåring på lørdag. Rød fløyel og gull om kvelden, sukkerspinn og tryllekunst på dagtid. Samme rom, samme navn, ulikt lys.
Billett, forestilling, manesje, losje, direktør. Ingen trenger å få forklart hva et sirkus er. «Billett til bowling, bane 3, kl. 18» er selvforklarende – og morsomt å si høyt.
Et sirkus har én ting alle ser på: plakaten. Vår er programtavlen i Forteltet – en lystavle med pærer rundt som viser kveldens forestillinger med navn og bedrift. Wayfinding, stemning og markedsføring i samme ramme.
Bowling er kanonbowling. Golf er direktørlosjene. Laser er stallen og tilfluktsrommet. Spillmaskinene er Tivoli. Bar er Røde Mølle. Bursdag er sukkerspinn og popcorn. Et tema som tåler ti forskjellige rom uten å sprekke.
Rød fløyel, gull, elfenben, stripete markiser, lyspærer og speil. Ingen bowling i Oslo ser slik ut. Det er gjenkjennelig på ett bilde – og barna kjenner det igjen fra første sekund.
Åtte forestillinger fra en bakke i Vika.
Allerede på 1600-tallet ligger vertshuset Klingenberg i en stor hage nederst i Vika. Det har dårlig rykte – et møtested for de lavere samfunnslag, sier kildene – men det er fullt av folk. På 1820-tallet vil eierne bli respektable og bygger Klingenberg Festsal, Klingenberg Theater og Apollosalongen. Henrik Ibsen og Ivar Aasen er faste gjester på 1850-tallet. Ryktet blir aldri helt bra. Det gjør ingenting.
Den svenske teatermannen Knut Tivander tar over Klingenberg og gjør det om til en fornøyelsespark etter dansk mønster: Christiania Tivoli, mellom Studenterlunden og Vestbanen. Lysthage med turstier og paviljonger, karusell, friluftsscene som åpner hver vår i midten av mai, teatre, ølhaller og serveringssteder. Om vinteren flyttes moroa innendørs. Vika er blitt stedet byen går for å more seg – og Ruseløkkveien er gaten man går ned.
Tivoli-direktør Bernhard Jacobsen reiser Cirkusbygningen ved Klingenberg, tegnet av Ove Ekman i rødt tegl og nyrenessanse: 3 200 kvadratmeter, en kuppel på 40 meter i diameter og 32 meter høy, over 2 000 plasser i amfi og på balkonger, staller til 60 hester, varmluft og elektrisk lys. Det koster 300 000 kroner. 15. mars 1890 åpner Cirkus Schumann manesjen. I oktober samme år dirigerer Edvard Grieg for over 2 000 tilhørere i samme sal. Senere kommer Hagenbeck, Ciniselli, Carré og Corty-Althoff – de største sirkusene i Europa.
6. april 1896 viser brødrene Emil og Max Skladanowsky fra Berlin levende bilder i Cirkusbygningen – den første filmvisningen i Norden. Fra 1908 heter bygningen Cirkus Verdensteater og er kino, men manesjen brukes fortsatt til sirkus og konserter. Sirkus om dagen, film om kvelden, orkester i pausen. Det er nøyaktig det Manesjen skal være: mange forestillinger i samme sal.
Ved siden av sirkuset vokser Tivolis kveldsliv: kabareten Chat Noir, laget etter forbildet på Montmartre, Carl Johan-Teatret, og fra 1927 danserestauranten Røde Mølle – Kristianias svar på Moulin Rouge, med jazzorkester og dans til langt på natt. Voksne på kvelden, barn på søndag. Vika har begge deler.
I 1916 vedtar byen å bygge et nytt rådhus på Klingenberg, og i 1935 rives hele Tivoli for å gi plass. Cirkus Schumann, som åpnet manesjen i 1890, holder den aller siste forestillingen 16. oktober 1935. Klingenberg kino reises på tomten i 1938. Byens fornøyelsespark er borte etter 58 år – og ingen erstatter den.
Vestre Vika saneres. Basarene under Victoria terrasse rives, Vikaterrassen kommer, og lenger ned i gaten blir Vika kino og kontorbygget i Ruseløkkveien 14 en del av det nye anlegget. Gaten er den samme – fra Slottsparken ned til der Tivoli lå – men det er ingen steder igjen å more seg.
Et aktivitetssenter i Ruseløkkveien 14, bygget som et sirkus fra 1890 sett med dagens øyne: et fortelt med billettbod og programtavle, Røde Mølle som bar og kjøkken, seks baner kanonbowling, tre direktørlosjer for golf, laser i Stallen og Tilfluktsrommet, spillmaskiner i Tivoli, bursdag i Sukkerspinn og Popcorn. Rød fløyel, gull og lyspærer. Du kjøper billett – og forestillingen begynner.
Manesjen er ringen midt i sirkuset – der det skjer, der alle ser. Det er også ordet for et sted der du selv får være i ringen. Og det peker rett ned i gaten.
Cirkusbygningen ved Klingenberg hadde en manesje fra 1890 til 1935. Schumann, Hagenbeck og Grieg sto i den. Vi bygger en ny, noen hundre meter opp i samme gate.
Manesjen er der artistene står – og der publikum ser på. For en åtteåring er det magi. For et bedriftslag er det scenen der de skal vinne. Samme ord, begge deler.
Billett, forestilling, program, losje, direktør, generalprøve, plakat. Billetten sier «Bowling · Bane 3 · 18:00». Hver drink og hvert rom får navn fra samme verden – uten at det blir museum.
Rådhuset og Klingenberg kino på Tivoli-tomten, Nationaltheatret stasjon over oss, Konserthuset ved siden av, Aker Brygge nedenfor. Vika er fortsatt stedet folk går ut. Vi står midt i strømmen.
Ingen bowling i Oslo ser ut som et sirkus fra 1890: rød fløyel, gull, elfenben, stripete markiser, lyspærer og speil. Det er gjenkjennelig med én gang, og umulig å forveksle.
Ruseløkkveien er i dag Oslos mest sentrale gågate – med Rådhuset der Tivoli lå, Nationaltheatret stasjon ovenfor, Konserthuset ved siden av og Aker Brygge nedenfor.
Manesjen blir aktivitetssenteret i gaten: seks baner for bowling, tre losjer for golf, to laserhaller, spillmaskiner i Tivoli, Røde Mølle med bar og kjøkken, og to bursdagsrom – midt i strømmen av folk som allerede går her hver dag. Hvert rom får navn fra sirkuset og Tivoli som lå nederst i gaten. Du kjøper billett i Billettboden, navnet ditt kommer på programmet, og forestillingen begynner.
Se guiden: rom for rom, farger, vegger, drinker og bekledning →
Se markedsføringsplanen →