Slik tar vi historien fra 1883 inn i lokalet – uten at det blir museum. Én rød tråd: Basaren er en gate med mange rom under samme tak, og hvert rom har sitt navn, sin farge og sin historie – hentet fra det som faktisk lå i Ruseløkkveien.
Ruseløkkbasarene var ikke én butikk – de var 180 meter med nummererte boder, der hver drev sitt: fiskehandler, fuglehandler, hattemaker, varmt sjøbad. Nederst i gaten lå Tivoli med ølhaller, karusell og sirkus. Det er nøyaktig hva Basaren er: mange ting side om side. Så vi bygger lokalet som en gate, og gir hvert rom et navn fra den gaten.
Aktiviteten først, navnet etterpå: «Bowling · Røverbowling · bane Tunis · kl. 18». «Golf · Losje Ibsen · 2 timer». Gjesten skal aldri lure på hva de har kjøpt. Numrene og de gamle basar-skiltene er kulisser inne i lokalet – de brukes aldri i booking, app eller på kvitteringen.
Hvert navn er hentet fra noe som faktisk lå i gaten: Ølhallen lå på Tivoli, Karusellen sto i Tivoli-hagen, Manesjen var sirkuset, Røverstatene var gatene – og Skattekammeret er der korsarene gjemte byttet. Historien styrer materialer, lys og lyd i rommet – men gjesten trenger ikke kjenne den for å forstå navnet.
Thrap-Meyers rundbue går igjen overalt: portaler, speil, skiltrammer, ikoner – og i gull bak baren. Logoens gull på svart er «skiltspråket», og logoen selv skjæres ut i gull og henger sentralt i lokalet med lys bak. Rundt det: mørk eik, mørkt tregulv, messing og litt industri. Eksklusivt – men det skal føles som en basar, og det er kunstneren som sørger for det.
Skiltene lages i ekte emalje på stål, 1880-tallsformat med hvit kant – samme stil som gamle gateskilt i Oslo. «Basar nr.» og nummeret er dekor og internt språk; utad heter rommet bare navnet sitt. Hvert rom har sin farge, hentet fra historien det er oppkalt etter.
Grunnstemningen er eksklusiv, men varm: mørk eik, mørkt tregulv, messing og patinert gull på nesten svart, gammeldagse møbler i tre og mørkegrønne sofaer – en brun, pub-aktig lunhet – med litt industri i stål og synlige armaturer. Det som gjør det til en basar, er ikke materialene – det er kunstneren. Veggene males med scener fra gaten slik den var, så du står midt i 1883 uten at ett eneste rom er en kulisse.
Logoen er art deco – 1920-tallet. Det passer: det var i 1920-årene basarene var på sitt mest fargerike, og Tivoli nederst i gaten hadde nettopp åpnet Røde Mølle. Logoen skjæres ut i gull – børstet messing eller forgylt stål, 1,5–2 meter bred – og henger sentralt i lokalet, synlig fra inngangen og fra baren, med varmt lys bak så bokstavene svever mot den mørke veggen. Det er det første og det siste gjesten ser.
Logoens bokstavform er skriftsnittet for alle skilt (kunstneren maler dem for hånd, gull på svart). Taglinen «Spill. Spis. Skål.» brukes som tre ord på tre steder: SPILL over Røverbowling, SPIS over kjøkkenluken, SKÅL over baren.
#151412 · RGB 21 20 18Grunnfargen. Tak, stål, skiltbunn. Matt.#3B2A1D · RGB 59 42 29Bardisk, butikkfronter, paneler, benker. Gulvet ett hakk mørkere.#B08A50 · RGB 176 138 80Logogull. Bokstaver, buen bak baren, messing, kanter.#D4B06A · RGB 212 176 106Høylys i bokstaver, LED-varme (2200 K), meny-tekst.#9B3F2B · RGB 155 63 43Teglen i 1883 – i kunstnerens malerier og på markisene ute.#2F6B62 · RGB 47 107 98Ølhallen og bowlingen. Mørkegrønne skinnsofaer, glaserte fliser bak baren.#8FB8AE · RGB 143 184 174Sjøslaget. Lys, undervanns, UV-vennlig.#1F2A3D · RGB 31 42 61Røverbowling: natten i maleriene og på LED-veggen. Selve rommet er svart og gull.#1F3D33 · RGB 31 61 51Losjene (golf). Fløyel, mørk eik, gull.#B3202A · RGB 179 32 42Manesjen og Karusellen. Fløyel og striper, alltid med gull.#F2C230 · RGB 242 194 48Tilfluktsrommet. Med svart stripe, som varselskilt.#8D8A84 · RGB 141 138 132Industri-detaljene: rør, skinner, armaturer. Betongen i Tilfluktsrommet.#F5EFE6 · RGB 245 239 230Skiltkant, menykort, papir, lys i maleriene.Malerleverandøren matcher hex-kodene til NCS. Svart, eik og gull er faste; romfargene kan justeres ±10 % etter lysprøve i rommet.
Materialene gjør lokalet eksklusivt – eik, gull, stål. Kunstneren gir det sjel. Veggene i Basargaten og fellesarealene males for hånd med motiver fra basarenes tid: bodene og butikkfrontene slik de sto, handelsfolk bak disken, fisk i kar, fugler i bur, skilt og varer – store flater i sepia og gull mot mørk bunn, med illusjonsmalerier der gjesten skal lures til å tro at gaten fortsetter. Ingenting bygges som kulisse; alt males. Gjesten skal kjenne at dette er en basar før noen har sagt et ord.
Bardisk, butikkfronter, benker, paneler til brysthøyde, skap i garderoben. Massiv eller finér, alltid mørk beis, alltid matt. Eiken er det som gjør lokalet eksklusivt – og det som kunstnerens malerier står mot.
Hele lokalet, med unntak av laserhallene og Tilfluktsrommet: mørkt, bredt plankegulv, slitesterk overflate. Rommets navn i messing felt inn i gulvet ved hver inngang.
Gammeldags treverk: pubstoler og runde bord i mørkt tre, benker med rygg, mørkegrønne skinnsofaer som går igjen i Ølhallen og ved bowlingbanene. Varmt, brunt, pub-aktig – møbler som ser ut som de har stått der lenge. Ingenting i krom eller plast.
Svart stål der det trengs: skinner for lys, rekkverk, rammer rundt skjermer, synlige rør og kabelbroer i taket. Industrilamper i sortlakkert metall. Det bryter eiken og gullet akkurat nok til at det ikke blir stivt.
Rundbuen bak baren i gull. Logoen utskåret i gull, sentralt, med lys bak. Tappesystemet i gull og messing. Håndtak, skohyller, kroker og bordnummer i messing. Messing skal patineres av bruk.
Alltid varmt (2200–2700 K). Industrilamper i taket, veggbraketter langs maleriene, ett signaturlys i hvert rom (manesjelys, lysekrone, lanterner, nødlys). Gullet – buen og logoen – belyses bakfra. Kaldt lys bare i Tilfluktsrommet.
Én stor skjerm i Ølhallen, i svart stålramme, som går hele kvelden: gamle filmer fra området – Vika, Ruseløkkveien, Victoria terrasse, Tivoli, rivingen i 1960 (Nasjonalbiblioteket, NRK-arkivet, Oslo Museum; rettigheter avklares per klipp). Innimellom: «gamle» filmer vi lager selv av vårt eget lokale, i svart-hvitt med riper og tekstplakater, slik vi gjør det på Fjellstua i dag – og i samme stil, reklame for Fangene på Fortet og Lucky Duck. Uten lyd. Det er slik historien fortelles til dem som ikke leser skilt.
Hvert rom har sitt lydspor, som en gate med åpne dører: sirkusorkester ved Manesjen, bølger ved Sjøslaget, kanonskudd (dempet) ved Røverbowling, Geiger-teller ved Tilfluktsrommet. I Basargaten: jazz fra 1920-tallet, lavt – som fra Røde Mølle.
Hvert rom har et navn hentet fra gaten, en farge og en historie som styrer innredningen. Under hvert rom: hva bookingen skal si, og hva kunstneren skal male.
Du går ikke inn i et lokale. Du går inn i en gate.
Basargaten er ryggraden: mørkt tregulv, butikkfronter i mørk eik på begge sider, og over eiken – kunstnerens gate: malte boder, skilt og folk fra 1883, i perspektiv, så gangen ser ut som den fortsetter. Midt i gaten, med lys bak: logoen i gull. Resepsjonen er en vanlig disk i mørk eik og messing – én langside og to korte – der du blir tatt imot, henter sko og bestiller. Lyset kommer fra industrilamper i taket og veggbraketter langs maleriene.
Gaten i 1883 langs hele Basargaten, over eikepanelet: butikkfronter, markiser, varer på bord, folk med hatt og kurv – bodene som faktisk lå her, med sine skilt. Under taket: tidslinjen 1815–2026 som en frise i gull på svart: Røverstatene → 1883 Basarene → 1890 Victoria terrasse → 1890 Cirkus → 1925 Eksplosjonen → 1944 Murt igjen → 1964 Betongen → 2026 Basaren. Og Aftenposten-annonsene fra 1915–25, håndtekstet som store «malte reklamer» i buene: «Kanarifugler, papegøier, finker og skjødehunder til salgs. Ruseløkkbasar 28.»
I 1890 gikk ingen ut uten hatt. Basarene hadde hattemakere, skreddere og skomakere side om side.
Første rom du møter, og det heter det man leverte fra seg der: hatten og frakken. En butikkfront i mørk eik med luke, ikke en disk: messingkroker på stålskinne, hvert plagg får en nummerert messingbrikke (1–300) med buen preget inn – samme brikke er skobrikke i bowlingen. Bak luken: «hatteesker» i eik for vesker. Selvbetjent variant: låsbare eikeskap med messingnummer. Skodisken til bowlingen ligger i samme front: «Skomakeren».
Et illusjonsmaleri av frakker, hatter og stokker fra 1890 på kroker – som om gjestene fra Victoria terrasse nettopp har hengt fra seg. På hyllen over: hatteesker med navn på, «H. Ibsen», «K. Flagstad», «Thrap-Meyer».
Nederst i gaten lå Tivoli, med ølhaller, revyscener og Røde Mølle. Vika gikk ned bakken for å handle – og ble igjen for å drikke.
Baren er det varme rommet, og navnet sier hva det er. Bygget som en ølhall fra Tivolis storhetstid: bardisk i mørk eik med messingtopp og fotlist, og bak den – rundbuen i gull: én stor, utskåret bue i gull med speil inni og lys bak, den samme buen som i logoen og i Thrap-Meyers arkade. Det er barens signatur og lokalets mest fotograferte punkt. Grønne glaserte fliser bak flaskehyllene, mørk eik ellers, industrilamper i svart stål over disken. Tappesystemet er unikt, i gull og messing – ikke standard kraner, men et tårn som ser ut som det er laget for dette rommet, og lyser i samme gull som buen. Kranene merkes bare med det som kan drikkes. «SKÅL.» fra logoen står i messing over buen.
En Tivoli-plakat fra 1890-tallet i full høyde på endeveggen: «Christiania Tivoli – Ølhal, Røde Mølle, Cirkus – Hver Aften», med dansende par, en sirkushest og ølkrus, i grønn/gull/kalkhvit. Langs veggen over benkene: ølhallen i 1890 i sepia – lange bord, krus, hatter, en kelner med brett – som om rommet fortsetter bak gjestene.
Før basarene het bakken Røverstatene: Algier, Tunis og Tripolis – oppkalt etter sjørøverstatene.
Bowlingen får det beste navnet i historien, og navnet sier hva det er. Rommet er piratinspirert, men voksent: svart og gull. Gullfronter på alt rundt banene – ballretur, skjermrammer, bordkanter – svarte flater ellers, og mørkegrønne skinnsofaer ved hver bane. Kulene er svarte med gulltall som viser vekt og størrelse. Lanterner, tauverk i taket, gamle sjøkart og kanoner i sepia på veggene – aldri hodeskaller, aldri kostymer, aldri barnslig. Tenk kapteinens kahytt, ikke barnebursdag. De seks banene får hvert sitt navn fra Barbareskkysten – de tre gatene som faktisk lå her, den fjerde sjørøverstaten, og to av kystens kjente havner:
I enden av banene: en stor LED-skjerm i hele bredden – hyperbowling. Når det ikke spilles viser den hav: bølger i mørket, en korsarskute som glir forbi i tåken, storm som bygger seg opp. Når spillet går, er den spillets grafikk, i samme fargeverden. Bookingen sier «Bowling · Røverbowling · bane Tunis». «SPILL.» fra logoen står i messing over banene.
På sideveggene, i hele lengden: et sepia-panorama av Barbareskkysten i 1815 – fregatter, korsarskip, festningsmurer, i stilen til datidens avisillustrasjoner – med de seks havnenavnene malt som gamle kartetiketter. Og et gammelt Kristiania-kart der de tre gatene Algier, Tunis og Tripolis er tegnet inn med rødt, nøyaktig der bowlingen ligger i dag. Endeveggen er LED-skjermen – den maler seg selv.
Over basarene lå Norges fineste leiligheter. Ibsen bodde der. Familien Flagstad. Og arkitekten som tegnet alt.
Golfrommene er «leilighetene oppe» og skal være high class – den eneste delen av Basaren der luksusen fra Victoria terrasse får lov å komme helt ned. Her er alt ett hakk finere: materialene, glassene, servicen. Tre losjer, hver oppkalt etter noen som bodde eller bygde der:
Bookingen sier «Golf · Losje Ibsen · 2 timer». Innredning som en herreklubb fra 1890: mørk grønn fløyel, mørk eik, messing, lysekrone med kupler (som Victoria terrasses tårn), lav lesestol og lampe i hjørnet. Hver losje har sitt eget lille barskap og ringeklokke til Ølhallen. Golfsimulatoren er nyeste teknologi – men rammen rundt skjermen er forgylt.
Ett stort portrett per losje i art deco-stil som logoen (gull på mørk grønn): Ibsen med sideskjegg og golfkølle, Kirsten Flagstad som syngende valkyrie med driver, Thrap-Meyer med tegnebrett og en golfball som kuppel. Under portrettet, håndtekstet: ett sitat. Ibsen: «Man skal aldri ta på sine beste klær når man går ut for å kjempe for frihet og sannhet» – eller, litt friere: «Slå. Spis. Skål.»
15. mars 1890 red Cirkus Schumann inn i manesjen i Cirkusbygningen nederst i gaten. 2 500 plasser, kuppel på 40 meter.
Manesjen er der det skjer: 8–10 spillmaskiner fra Conductor – tivolispill i ny drakt, med plass til 50–60 spillere samtidig. Gjestene velger selv om de vil spille 6-, 8- eller 10-kamp – altså hvor mange maskiner kampen går over – og alle på laget spiller hver sin runde på hver maskin. Kollegaer mot kollegaer, venner mot venner, alle ser alles score. Rommet er bygget som et sirkustelt: sirkus-rød og kalkhvit, et stripet «teltak» spent under taket, ringer med lyspærer som lysekroner, mørk eik-panel og mørkegrønne og røde benker langs veggene. Maskinene står i midten, som i en manesje, med publikum rundt.
En sirkusplakat fra 1890 i full høyde på bakveggen: «Cirkus Schumann – Hver Aften Kl. 8», med hester, akrobater og en sterk mann, i sirkus-rød, gull og kalkhvit. På sideveggene: publikum fra 1890 på benkerader, i sepia, som ser inn i rommet – hatter, barter, en gutt som står på setet. Over døren, gull på svart: «MANESJEN · CIRKUS SIDEN 1890».
Nedenfor gaten lå Pipervika. Korsarene fra Røverstatene, sjøvannet fra Filipstad – og en laser er tross alt et slag.
Navnet sier hva det er: et slag, til sjøs. Korsarene var sjørøverne fra Barbareskkysten – Algier, Tunis, Tripolis – som kapret skip i hele Middelhavet og opp til Nordsjøen på 1600- og 1700-tallet, og som gatene i Røverstatene ble oppkalt etter. En korsarskute er skipet deres: lavt, raskt, fullt av kanoner. Historien i rommet: slaget er over, og dere er på bunnen. Korsarskuta ligger som vrak i Pipervika, og to mannskap slåss om den. Hele rommet i sjø-grønn og marine med UV-aktiv tare, «kaustisk» lys som bølger over gulv og vegger (gobo-projektor, billig og effektivt), gamle messingrør og ankerkjetting langs taket, og en dykkerhjelm i messing som base-markør for hvert lag.
Undervannsverden i UV-maling på alle vegger: torsk, sei, en gigantisk sjøorm rundt hele rommet, vraket av korsarskuta med kanoner og en kiste, og oppe ved «overflaten»: skrogene til skipene som slåss, sett nedenfra, med kanonrøyk i vannet. Under vanlig lys ser du bare grønne toner; under UV våkner alt.
I 1944 ble basarene murt igjen. I 1964 kom betongen. Under Vika ligger det fortsatt tilfluktsrom.
Fallout-ideen er riktig – men vi gjør den norsk og lokal. Ikke en amerikansk vault, men et tilfluktsrom fra 1964: Sivilforsvarets gule og svarte skilt, rå betong (malt), ståldører med ratt, nødlys, Geiger-knitring, plakater fra «Sivilforsvaret informerer». Historien: rom 17 ble murt igjen i 1944 og glemt. Da Vikaterrassen ble bygd i 1964, støpte de tilfluktsrom rundt det. Nå er det åpnet. Det gir samme retro-atomalder-estetikk som Fallout, men med et navn og en historie som er vår, og ingen rettighetsproblemer.
Alle vegger som rå betong med avskalling, sjablongtekst («SEKSJON B · ROM 17 · MURT 1944»), gule varselsymboler, et stort «Sivilforsvaret informerer»-oppslag fra 1964 om hva du gjør ved alarm – og, som easter egg, et halvt synlig fuglehandel-skilt fra 1925 bak «avskallet» betong, som om den gamle boden titter fram. Gulvet: malt betong med gul ledelinje.
Korsarene fra Røverstatene tok byttet med hjem. Et sted måtte de gjemme det.
Det første bursdagsrommet er piratrommet, og navnet sier hva barna kommer til: skatten. Et vanlig rom med vanlig dør – men innenfor: langbord i mørk eik som i kapteinens messe, tauverk og lanterner i taket, en skattekiste i messing i hjørnet der gavene ligger, gamle sjøkart på veggene og mørk marineblå farge med gull. Piratene er de samme som i Røverbowling og Sjøslaget – voksne nok til at foreldrene også synes det er fint, men med en kiste, et kart og et flagg som gjør at åtteåringene skjønner det med én gang. Alt er vaskbart.
Skattekammeret under Pipervika på alle vegger: hvelv av stein, kister som renner over av gull, en korsar som holder vakt med lanterne, et sjøkart over Barbareskkysten med et rødt kryss – nøyaktig der Ruseløkkveien 14 ligger. Over døren: «SKATTEKAMMERET · RØVERSTATENE 1815».
Tivoli-hagen hadde karusell, lysthage og musikk fra midten av mai. Det var dit barna i Vika ville.
Det andre bursdagsrommet er det som snurrer. Rundt bord i midten, som en karusell, med en stripet «baldakin» i rødt og kalkhvitt spent over, og et rundt lys i messing på toppen. Rundt veggene: malte karusellhester, lyspærer i rekker som på Tivoli, plakater fra fornøyelsesparken. Samme eik, samme vaskbare flater som Skattekammeret – men der Skattekammeret er pirat, er Karusellen Tivoli. Et vanlig rom med vanlig dør.
Karusellen fra Tivoli i full runde på alle vegger: hester, svaner og vogner i rødt, gull og kalkhvitt, i fart, med lys i taket over og publikum bak gjerdet – barn med sukkerspinn, en pappa med hatt. Over døren: «KARUSELLEN · TIVOLI 1877».
Vannet i basarene kom fra pumpestasjonen på Filipstad.
Toalettene er rommet folk fotograferer. Svarte toaletter, svarte vasker, gull på kraner, håndtak, speilrammer og lysarmaturer. Mørke vegger, rundbuede speil, ett varmt lys per speil. Skiltet: «Filipstad – vann siden 1883». Stellerommet heter «Småfolk».
Over panelhøyde: Aftenposten-annonser fra 1915–25 som håndmalt «tapet», tett i tett, i gull på svart. Én annonse per bås er ekte, resten kan kunstneren dikte i samme stil («Papegøie, taler tre sprog, rimelig»).
Kunstneren er det som gjør Basaren til en basar. Én stil binder alt sammen: gull og kalkhvit på mørk bunn, håndtekstet i logoens art deco-snitt, med sepia-illustrasjoner som fra en avis i 1920. Motivene er alltid ekte, eller ekte nok til å kunne vært det.
Butikkfronter, markiser, varer og folk fra basarene, malt over eikepanelet i perspektiv, så gangen ser ut som den fortsetter. Dette er hovedverket.
Åtte kapitler i gull på svart, med små illustrasjoner: gatene, buene, kuplene, sirkuskuppelen, eksplosjonen, murveggen, betongen, logoen.
Håndtekstede Aftenposten-annonser i stort format, én i hver bue: «Kanarifugler … Ruseløkkbasar 28», «Christiania Varme Sjøbad», «Verksted … tilleie».
Tivoli-plakat fra 1890 i full høyde på endeveggen. Ølhallen i 1890 i sepia over benkene, som om rommet fortsetter.
Sepia-panorama på sideveggene med de seks havnene som kartetiketter, og Kristiania-kartet med Algier, Tunis og Tripolis tegnet inn. Endeveggen er LED.
Ibsen, Flagstad og Thrap-Meyer i art deco, gull på grønn, hver med golfkølle. Ett sitat under hvert.
Cirkus Schumann-plakat i full høyde, og publikum fra 1890 på benkerader langs sideveggene som ser inn i rommet.
UV-undervannsverden med sjøorm, korsarvraket og skipene som slåss sett nedenfra, med kanonrøyk i vannet.
Avskallet betong, gule varselsymboler, «Sivilforsvaret informerer» 1964 – og det gamle fuglehandel-skiltet som titter fram bak betongen.
Steinhvelv med kister av gull og sjøkart i Skattekammeret. Karusellhester i full runde i Karusellen.
Frakker, hatter og stokker på kroker i garderoben. Annonser tett i tett i gull på svart på toalettene.
Hvis gårdeier tillater: én stor malt rundbue rundt inngangen med «BASAREN · SIDEN 1883» i gull, og de tre ordene SPILL. SPIS. SKÅL. som tre små malte skilt på fasaden.
Hvert rom får sitt hengende skilt over inngangen, i emalje eller messing, med navnet i logoens bokstavstil. Skiltene er detaljen som gjør at lokalet henger sammen når alt annet er forskjellig.
De ansatte er «basarholdere», og alle går likt: svart skjorte med brodert logo. Ikke t-skjorte, ikke genser – en skjorte, fordi lokalet er mørk eik og gull, og bekledningen skal matche. Gjesten skal se på tre meters hold hvem som jobber her.
Svart skjorte i god bomull, samme snitt til alle. Logoen brodert i gull på brystet, liten og tett – ikke trykk. Ermene kan brettes opp. Det er det eneste plagget; samme skjorte i Ølhallen, ved banene og i Losjene.
Logoen på venstre bryst, «SPILL. SPIS. SKÅL.» brodert i gull på ryggen under kragen eller på ermet. Gulltråd som matcher skiltene – broderi tåler vask og ser dyrere ut enn trykk, som resten av lokalet.
Messingskilt med fornavn og rommets navn: «Emma · Ølhallen». Skiftes når man bytter rom. Det eneste som skiller basarholderne fra hverandre.
Fritt, men mørkt. Svart jeans eller chinos, sorte sko. Ingen andre logoer synlig. Til vinteren: svart strikkegenser over skjorten, uten logo – skjorten skal synes i kragen.
Instruktøren i Tilfluktsrommet har en gul vest med logoen over skjorten – Sivilforsvaret. Det er det eneste rommet med et eget plagg, og det er med vilje.
Mye av denne historien kan forankres i merch som passer å selge – skjorten, brikken fra Hattemakeren, plakatene fra veggene. Men det er ikke noe vi kommer til å selge mye av, så vi lager ingen merch-linje inntil videre. Personalplaggene er det som finnes.
Gjestene i bowlingen får skobrikke i messing med banenavn. Vinneren av kveldens beste serie får kapteinsskjerfet i gull å ha på seg resten av kvelden – synlig i baren, bra for stemningen, bra for Instagram.
Rød tråd er også hva de ansatte sier og hva som står på nettsiden, kvitteringen og skiltet. Ett vokabular, hentet fra gaten. Bookingen bruker alltid aktivitet + navn: «Bowling · Røverbowling · bane Tunis».
Oversiktsskiltet ved inngangen, i appen og på nettsiden er det samme: en rekke buer med navn. Ingen planløsning, bare en gate.
Numrene er dekor og internt språk, og har hull med vilje (1, 7, 12, 15, 17, 21–23, 28, 33, 34, 40) – som i en ekte basarrekke der ikke alle boder var like store. Det gir rom for nye rom senere uten å nummerere om. Utad brukes bare navnene. Rekkefølgen tilpasses planløsningen.